Utrolig, men sant: Det har vært minimalt med bygninger på Lurhaugen. Men mange lillehamringer har forlystet seg her – før området igjen har blitt jorde, eller grustak, kullager, vedlager eller parkeringsområde for bil, buss og tog.
1860 -: Annonse for å drive inn spillegjeld!
Kast en trekule mot ni trekjegler 21 til 24 meter unna. Noter ned et sinnrikt poengsystem der kjeglene hadde ulik poengverdi; «Kongen», «Dama», «Hjørnekjeglene» eller «lus». Dette er et av verdens eldste spill – og en forløper til bowling. Det har røtter fra 1700-tallet, og ble umåtelig populært på1800-tallet. Og Lillehammer hadde sin Kjeglebanen Elverhøi på Lurhaugen.
Her kunne «alt» skje! I Lillehammer Tilskuer 22.01 1861 sto å lese:
Varsko: De der staa i Gjeld til mig, maa afgjøre samme i Markedsugen, da jeg kommer til Lillehammer. Gjelden er for det meste efter Kjeglebanen Elverhøi i afvigte Sommer. Betalingen kan ske enten til mig selv eller Kjøbmand Pettersen. Skomakersvend H.Hansen.
Spillet foregikk på spesialanlagte kjeglebaner med tregulv; opprinnelig utendørs. Utover på 1800-tallet ble banene bygget inn i en lang bygning som fulgte banen lengde og bredde.
Vi finner bilde av bygget i bakgrunnen på et fotografi fra 1907 som er registrert av Maihaugen med tittelen: «Ullspinneriet i forgrunnen med kjeglebanen (på Lurhaugen) i bakgrunnen».
1937: 82 dagers suksess jevnet med jorda
Mellomkrigstida; en tid for politiske strømninger i Europa, da modernistisk kunst ble stemplet som «degenerert» i Hitler-Tyskland. I Norge ville Lillehammers kunstnere og kulturpersonligheter – sammen med nasjonale kunstinstitusjoner – (be)vise at modernismen hadde livets rett.
Lurhaugen ble arenaen der dette skulle bevises, med unik arkitektur signert Gudolf Blakstad, Norges mest anerkjente modernistiske arkitekt. Midlertidige paviljonger, broer og bygg med enkle former fylte plassen – og folk strømmet til. «Lillehammer-utstillingen» ble en brobygger mellom «finkultur» og «folkekultur» og også en folkefest; med kunst, håndverk og boder med lokalmat og varer.
9. juni ble utstillingen åpnet av ingen ringere enn Kong Haakon VII. 82 dager senere ble den stengt, og bygningene demontert og solgt.
1990-: Store telt og mange biler = sirkus
«Trange» tomter, nye jernbanespor og lave underganger var bakteppet for hvorfor Lurhaugen ble stoppested for Norges tre sirkus fra 1990-tallet. Hit kom de store duellantene «Arnardo» og «Merano», og utfordreren «Agora».
Byen har opp gjennom årene hatt mye sirkusbesøk fra inn- og utland. Det toppet seg nok med svenske «Trolle Rodin Zoo-cirkus», som sommeren 1957 inntok Norbana, et drøyt steinkast nord for Lurhaugen, med 200 medvirkende og masse dyr – i tre manesjer.
Størrelsen på sirkusene, og teltene, er årsak til at Lurhaugen ble byens sirkusplass. Det hadde vært mange andre sirkusplasser i byen før dette – men enkel adkomst uten trange jernbaneunderganger og til og med sidespor var på plussida. (Så sent som i 1960 skrøt «Cirkus Berny» i avisen av de hadde «en cirkustrupp fordelt på 28 jernbanevogner».)
1994: Hyggetelt for 12.000 frivillige
Olympisk optimisme ga nytt, kortvarig liv på Lurhaugen. Plan om et 250 sengers hotell ble lansert, men ikke realisert. I stedet ble det buss-parkering – og en arena for moro og hvile.
Det ble sett på som en suksessfaktor å skape sosialt samhold mellom funksjonærene i OL, og på Lurhaugen ble et stort «frivilligtelt» satt opp. Mange tusen frivillige møtte opp hver kveld under de kalde dagene og kveldene under OL i 1994 for å spise, danse og ha det moro.
De slapp dermed å konkurrere med publikum om plass på byens utesteder.
At tiltaket for å skape sosialt samhold var vellykket, kan også leses ut av tallene om hvor mange frivillige som sluttet. Men andre OL hadde hatt stort frafall av frivillige funksjonærer, var det i Lillehammer kun 25 av 12.000 som sluttet.
