«Vi anser Mesna som en uvurderlig ressurs for Lillehammer.» Det skriver DRMA Arkitekter på sine nettsider. Det er de som har jobbet fram idegrunnlag og skisser til Lurhaugen-utviklingen.
De skriver videre: «Uavhengig av prosjektets (Lurhaugen) endelige utforming vil etableringen av en park langs elvebredden sikre allmenn tilgang til dette unike natur- og kulturhistoriske landskapet.»
DRMA er et team av om lag 20 arkitekter med kontor i Drammen, som siden 2003 har jobbet med arkitektur, by- og stedsutvikling, landskapsarkitektur og planlegging.
Store ord om elva
Fra boka «Mesnaelva – elva i våre hjerter» henter vi mange store ord om elva og utnyttelsen av den, for eksempel: «Paris har Seinen, London Themsen» og Lillehammer altså Mesnaelva. Uten elva hadde byen neppe ligget der den er. I 1827, da det ble vurdert en by i Mjøstraktene, ble det jaktet på et sted der det var grunnlag for håndverk og industri. Den kraften hadde Mesnaelva, og langs elva vokste næringsliv opp. Vannhjul ble brukt til å drive møller og maskiner. Etter hvert ble vannturbiner (1894) kraftkilden, elva ble mer og mer «bygget inn» slik at Lillehammer kommune kunne produsere møbler og knapper, tekstiler og piper, øl, sprit og mel – og altså arbeidsplasser. En by ble til.
Mesna også i fokus i 200-årsmarkeringen
Fokus på Mesna er det for øvrig flere som har. Lillehammer fyller 200 år i 2027. Til jubileet plukkes det ut byens «200-årssteder» – og Mesnaelva er allerede plukket ut til å være et av disse.
Kommunen skriver om Mesna: Selve livsnerven i byen og et av hovedprosjekta jubileet. I 1827, da vi tok det første skrittet mot bystatus, var det nettopp elva som gjorde at myndighetene i Christiania bestemte seg for å legge en by ved nordenden av Mjøsa. Her var det store muligheter for industri, mens skjønnheten til elva har blitt malt av en rekke av «Lillehammer-malerne».